Harley
Davidson - Historien
På begynnelsen av 1900-tallet begynte man
så smått med kommersiell produksjon av motorsykler
i USA. Først ute var E. R. Thomas Motor Company. Etter
hvert dukket andre produsenter, som Yale, Pope, Henderson, Thor,
Excelsior, Indian og ikke minst Harley-Davidson opp. Da Yale
trakk inn årene i 1943, var det bare Harley-Davidson igjen
på markedet. Vi skrur tiden tilbake, og ser litt nærmere
på historien til den eneste nåværende originale
motorsykkel i USA.
E. R. Thomas Company var som sagt først ute med idéen
om den motoriserte sykkelen. Sykkelen var på ingen måte
feilfri. Dette var et godt utgangspunkt for William Harley og
hans barndomsvenn Arthur Davidson. De to unge mennene jobbet i
det samme Milwaukee-firmaet, og knyttet snart til seg assistanse
utenfra, bl.a. to brødre til Arthur; William og Walther.
Etter en god stunds jobbing begynte den første Harley-Davidson
å ta form. De hadde det imidlertid ikke lett. Delene måtte
produseres utfra svært begrensede midler, men med pågangsmot
og skarpsindighet klarte de å finne egne løsninger.
Den først sykkelen hadde bare 3 hestekrefter. I 1903 hadde
de utviklet en sykkel som var kapable nok til å settes i
produksjon. Dette året regnes som en milepæl i amerikansk
motorhistorie.
Dette var også året da Henry Ford utviklet sin "T-Ford",
samt at brødrene Wright gjennomførte det første
suksessfulle forsøket med motorisert ferdsel i luften.
Produksjonslokalene var dårlige. Det første var et
skur på ca. 3x5 meter. På døren malte de "Harley-Davidson
Motor Company & Com". En legende var født...
Allerede i 1913 reklamerte Harley-Davidson med at deres første
sykkel ment for produksjon hadde kjørt over 100 miles,
men så har da også holdbarheten vært Harley-Davidsons
varemerke.
Produksjonen økte. De trengte flere ansatte, bedre produksjonslokaler
og bedre finansiering. I 1906 hadde de produsert 50 sykler, i
1907 150. Firmaet var stadig voksende. Man så ikke andre
hinder enn deres egne begrensninger. Derfor dro Bill Harley til
Universitetet i Madison, Wisconsin, for å studere forbrenning.
1907 var også det første året det ble produsert
spesielt for politiet.
I 1908 var Bill Harley ferdig med utdannelsen. Han begynte straks
å konstruere sterkere motorer. Etterspørselen var
høy, og Harley-Davidson Motor Company & Co gikk godt.
I løpet av 1909 ble produksjonslokalene fordoblet til nesten
490 m2. Det var nå 35 ansatte, og de produserte over 1000
sykler i året. I 1914 hadde produksjonsarealet økt
til over 19 000 m2.
1912 var et teknisk revolusjonerende år for Harley-Davidson.
"Clutchen" gjorde det mulig å bruke kjede. Dette
innebar at syklene ble mer driftssikre og pålitelige, samtidig
som at de ble lettere å håndtere. Harley-Davidson
hadde ikke som mål å satse på løp, men
når enkeltpersoner vant løp etter løp, kunne
de ikke la være å skryte litt av det. Det var jo beviset
på at de kunne tilby den beste motorsykkelen på markedet.
Harley-Davidson Motor Company hadde stor suksess innen racing.
I 1914 ble det opprettet en egen racingsavdeling. Dette året
vant Harley-Davidson 26 løp rundt om i USA.
En ny ensylindret modell så dagens lys i 1913. Sykkelen
hadde en motor 35 kubikktommer og 5 hestekrefter. Den fikk derfor
betegnelsen "5-35". I 1914 ble pedalene byttet ut med
"kickstarter", i tillegg til at antall gir ble økt
fra 2 til 3. Snart fikk motorene flere sylindere ("V-Twin"-modellene).
I 1916 ble Harley-Davidson-sykler for første gang benyttet
i militær sammenheng. "Black Jack Purshing" ble
brukt av de amerikanske myndighetene for å roe gemyttene
langs den meksikanske grensen til USA.
Da USA i 1917 ble viklet inn i konflikten i Europa var Harley-Davidson
klar til å utføre sin plikt. Hele den amerikanske
motorsykkelindustrien ble etter hvert fullstendig konsentrert
omkring militær produksjon gjennom hele den første
verdenskrig. Dette bidro til at Harley-Davidson fikk et godt ord
på seg her i Europa. Ved krigens slutt hadde 20 000 sykler
gjort sin tjeneste.
For Harley-Davidson gikk overgangen til produksjon av sivile sykler
mer eller mindre smertefritt. Det eneste som hang igjen var den
"army grønne" fargen som ble standardfarge på
syklene fremfor den tidligere populære grå-tone-fargen.
Fra nå av utgjorde også eksport en stor del av Harley-Davidsons
marked.
I 1919 ble 20J V-Twin lansert på markedet. Det nye med denne
sykkelen var at den var utstyrt med Harley-Davidsons egenproduserte
elektriske anlegg.
Kort tid etter krigen var Harley-Davidson tilbake i toppen i racing.
I 1921 klarte de som første racingsteam å holde en
gjennomsnittsfart på over 100 mph.
Stadige utbedringer og nyvinninger preget produksjonen gjennom
hele 20-tallet. Nytt smøresystem, den velkjente dråpeformede
bensintanken, og også frambremsen ble etter hvert standard.
Den store depresjonen i USA på slutten av 20-tallet gjorde
store utslag også innen motorsykkelbransjen. Folk kjøpte
heller bil. Mange sykkelprodusenter gikk konkurs. Også for
Harley-Davidson var tiden dramatisk. I 1933 solgte de bare 6000
sykler. Men de klarte seg. Det som var avgjørende var at
de hadde et godt utbredt forhandlernett, samt at militær
og politi brukte Harley-Davidson-syklene.
Modellene var i rask utvikling, og depresjonen gjorde at man forandret
taktikk. Det hele resulterte i at syklene fikk en bedre "finish"
og dermed mer iøynefallende for den potensielle kjøper.
De fjernet den "army grønne" fargen, slik at
syklene nå fremstod i flertonede farger. I tillegg fikk
syklene skiftbare hjul, kamstyrte ventiler, aluminiumsstempler,
generator for større strømmer, politiradio, rattlås
osv. osv.
Suksessen på racingsbanen fortsatte gjennom hele 30-tallet,
selv om det ikke ble satset like på dette. Joe Petralli
satte nye fartsrekord i Daytona Beach i 1937 med en 61" V-Twin-sykkel.
Han oppnådde 136,183 mph, og det er slett ikke å kimse
av.
Helt siden slutten av 30-tallet hadde myndigheter gitt de amerikanske
produsentene (Harley-Davidson og Indian) stadig større
ordre. Da den britiske motorsykkelindustrien ble lemlestet av
det tyske "Luftwaffe", forberedte de seg på en
stadig økende militær produksjon.
Da krigen omsider var over, var tiden moden for å erstatte
de ulike krigsmodellene med nye sivile utgaver.
Produksjonen av sivile sykler ble for fullt gjenopptatt i 1947.
Nye modeller kom på markedet, f. eks, "The Panhead",
"Hydra Glide" med hydrauliske støtdempere på
framhjulet, og en ensylindret sykkel med et slagvolum på
125cc.
Racingssyklene fikk sin nye renessanse etter den andre verdenskrig,
noe som betydde at statusen for Harley-Davidson var omtrent den
samme som før i tiden; helt overlegen.
På 40-tallet overtok en nye generasjon Harleys og Davidsons.
William A. Davidson døde i 1937 og Walther Harley døde
i 1943. Deres bortgang var en tung bør å bære
for firmaet, byen deres og Harley-Davidson-eierne, men familietradisjonen
fortsatte.
Store strategiske forandringer fant sted i 1952 og 53. Forkrommede
stempelringer ble nå standard på hver eneste modell.
I 1953 fant den amerikanske motorsykkelprodusenten Indian ut at
det ikke var noen fremtid for deres sykler, og de trakk seg ut.
Det som tidligere hadde vært et marked overøst av
produsenter, bestod nå av en gigant; Harley-Davidson.
I 1957 presenterte man det som skulle bli en stor suksess, Harley-Davidson
XL Sportster, supersyklenes opphav.
Sykkelen hadde 55 hestekrefter. Året etter kom en enda hvassere
modell, XLCH (Competition Hot), på markedet.
I 1960 tok firmaet steget ut i verden, da man inngikk et samarbeid
med en italiensk bedrift.
I 1965 ble "Duo Glide" til "Electra Glide",
utstyrt med elektrisk starter og 12 volts strømforsyning
(mot tidligere 6 volt).
På 60-tallet meldte tredje generasjon Harley-Davidson sin
interesse. Fra å ha vært en familiebedrift i over
60 år, ble firmaet i 1965 aksjeselskap. I 1969 ble de fusjonert
med American Machine and Foundry Company (AMF).
Årene
med AMF innebar en rekke nye modeller (Baja 100, Roadster, Sportster,
Low Rider, Electra Gilde og Super Gilde), samt en produksjonsøkning
fra 14 000 sykler i året til ca. 50 000. Syttitallet ellers
bød på politiske utfordringer, f.eks. stadig strengere
miljømessige krav fra myndighetene. Dette var imidlertid
en kilde for Harley-Davidson til teknologiske forbedringer.
Åttitallet kom og brakte med seg nye spennende modeller.
Den mest markante var kanskje FLT Tour Glide-modellen, med sine
1340cc. Syklene hadde fem fir, oljesmurt kjede og vibrasjonsisolert
motor. Syklene fikk tilnavnet "The King of the Highway".
Dette året var også gjenstand for introduksjonen av
den beltedrevne Wide Glide-modellen (1340cc).
Perioden med AMF hadde ført til en omsetningsøkning
fra ca. 49 millioner dollar til omkring 300 millioner dollar,
men i 1981 bestemte man seg for å løserive seg fra
nettopp AMF. Harley-Davidson ble nå privateid.
En fallende etterspørsel førte til en kampanje for
å få Harley-Davidson-eierne mer engasjert i sporten
å kjøre motorsykkel. Dermed ble den eneste verdensomspennende
motorsykkeklubb, Harley Owners Group (H.O.G), grunnlagt (i 1983).
H.O.G. hadde vesentlig innflytelse på omorganiseringen organisasjonen
nå var inne i med dens fokusering på samhold og tilfredshet
som eier av en Harley-Davidson. Fordelene med medlemskap og arrangementene
i klubben medførte stor interesse for klubben.
I mellomtiden satset Harley-Davidson mye på videre produktforbedringer.
Nye modeller, med sterkere motor (som f.eks den 1340cc store Evolution),
hjalp godt på salget. Med dette tok Harley-Davidson et steg
framover.
I 1987 kom en rekke nye modeller, bl. a. FXLR Low Rider, men det
var ikke den største nyheten dette året. Man ønsket
ikke lenger myndighetenes proteksjonisme mot japanerne, og ble
registrert på New York-børsen.
Harley-Davidson hadde et bunnsolid image, og selskapet visste
hvordan kundene tenkte og hvordan de skulle nås. Dette ble
enda tydeligere når man så den nye Fat Boy-ens kompromissløse
design. Det var en "knadd plugg" som utstrålte
muskler og trygghet. Det var en ordentlig "mannesykkel".
I 1987 ble 16% av produksjonen solgt utenlands. Fire år
senere var eksporten doblet, og aksjene steg og steg. 1991 viste
at Harley-Davidson virkelig var på vei mot noe stort: Aksjekursen
gikk bare oppover, interessen internasjonalt gikk samme veien,
samtidig som resten av motorsykkelmarkedet opplevde stagnasjon.
Mens Harley-Davidson bare lagde flere populære modeller.
I 1993 ble det produsert en rekke populære jubileumsmodeller.
I 90-årene har etterspørselen etter Harley-Davidson
både på hjemmemarkedet og på andre kontinenter
alltid vært større enn produksjonen. På populære
modeller har flere måtte vente årevis for å
få den Harley-Davidson de ville ha.
I 1999 ble den 15 år gamle Evolution-motoren erstattet med
en Twin Cam 88 (tallet 88 indikerer antall kubikktommer). Motoren
ga 8-10% høyere effekt og moment enn forgjengeren.