Harley Davidson - Historien



På begynnelsen av 1900-tallet begynte man så smått med kommersiell produksjon av motorsykler i USA. Først ute var E. R. Thomas Motor Company. Etter hvert dukket andre produsenter, som Yale, Pope, Henderson, Thor, Excelsior, Indian og ikke minst Harley-Davidson opp. Da Yale trakk inn årene i 1943, var det bare Harley-Davidson igjen på markedet. Vi skrur tiden tilbake, og ser litt nærmere på historien til den eneste nåværende originale motorsykkel i USA.



E. R. Thomas Company var som sagt først ute med idéen om den motoriserte sykkelen. Sykkelen var på ingen måte feilfri. Dette var et godt utgangspunkt for William Harley og hans barndomsvenn Arthur Davidson. De to unge mennene jobbet i det samme Milwaukee-firmaet, og knyttet snart til seg assistanse utenfra, bl.a. to brødre til Arthur; William og Walther.

Etter en god stunds jobbing begynte den første Harley-Davidson å ta form. De hadde det imidlertid ikke lett. Delene måtte produseres utfra svært begrensede midler, men med pågangsmot og skarpsindighet klarte de å finne egne løsninger.

Den først sykkelen hadde bare 3 hestekrefter. I 1903 hadde de utviklet en sykkel som var kapable nok til å settes i produksjon. Dette året regnes som en milepæl i amerikansk motorhistorie.

Dette var også året da Henry Ford utviklet sin "T-Ford", samt at brødrene Wright gjennomførte det første suksessfulle forsøket med motorisert ferdsel i luften.

Produksjonslokalene var dårlige. Det første var et skur på ca. 3x5 meter. På døren malte de "Harley-Davidson Motor Company & Com". En legende var født...

Allerede i 1913 reklamerte Harley-Davidson med at deres første sykkel ment for produksjon hadde kjørt over 100 miles, men så har da også holdbarheten vært Harley-Davidsons varemerke.

Produksjonen økte. De trengte flere ansatte, bedre produksjonslokaler og bedre finansiering. I 1906 hadde de produsert 50 sykler, i 1907 150. Firmaet var stadig voksende. Man så ikke andre hinder enn deres egne begrensninger. Derfor dro Bill Harley til Universitetet i Madison, Wisconsin, for å studere forbrenning. 1907 var også det første året det ble produsert spesielt for politiet.

I 1908 var Bill Harley ferdig med utdannelsen. Han begynte straks å konstruere sterkere motorer. Etterspørselen var høy, og Harley-Davidson Motor Company & Co gikk godt.

I løpet av 1909 ble produksjonslokalene fordoblet til nesten 490 m2. Det var nå 35 ansatte, og de produserte over 1000 sykler i året. I 1914 hadde produksjonsarealet økt til over 19 000 m2.

1912 var et teknisk revolusjonerende år for Harley-Davidson. "Clutchen" gjorde det mulig å bruke kjede. Dette innebar at syklene ble mer driftssikre og pålitelige, samtidig som at de ble lettere å håndtere. Harley-Davidson hadde ikke som mål å satse på løp, men når enkeltpersoner vant løp etter løp, kunne de ikke la være å skryte litt av det. Det var jo beviset på at de kunne tilby den beste motorsykkelen på markedet.

Harley-Davidson Motor Company hadde stor suksess innen racing. I 1914 ble det opprettet en egen racingsavdeling. Dette året vant Harley-Davidson 26 løp rundt om i USA.

En ny ensylindret modell så dagens lys i 1913. Sykkelen hadde en motor 35 kubikktommer og 5 hestekrefter. Den fikk derfor betegnelsen "5-35". I 1914 ble pedalene byttet ut med "kickstarter", i tillegg til at antall gir ble økt fra 2 til 3. Snart fikk motorene flere sylindere ("V-Twin"-modellene). I 1916 ble Harley-Davidson-sykler for første gang benyttet i militær sammenheng. "Black Jack Purshing" ble brukt av de amerikanske myndighetene for å roe gemyttene langs den meksikanske grensen til USA.

Da USA i 1917 ble viklet inn i konflikten i Europa var Harley-Davidson klar til å utføre sin plikt. Hele den amerikanske motorsykkelindustrien ble etter hvert fullstendig konsentrert omkring militær produksjon gjennom hele den første verdenskrig. Dette bidro til at Harley-Davidson fikk et godt ord på seg her i Europa. Ved krigens slutt hadde 20 000 sykler gjort sin tjeneste.

For Harley-Davidson gikk overgangen til produksjon av sivile sykler mer eller mindre smertefritt. Det eneste som hang igjen var den "army grønne" fargen som ble standardfarge på syklene fremfor den tidligere populære grå-tone-fargen. Fra nå av utgjorde også eksport en stor del av Harley-Davidsons marked.

I 1919 ble 20J V-Twin lansert på markedet. Det nye med denne sykkelen var at den var utstyrt med Harley-Davidsons egenproduserte elektriske anlegg.

Kort tid etter krigen var Harley-Davidson tilbake i toppen i racing. I 1921 klarte de som første racingsteam å holde en gjennomsnittsfart på over 100 mph.

Stadige utbedringer og nyvinninger preget produksjonen gjennom hele 20-tallet. Nytt smøresystem, den velkjente dråpeformede bensintanken, og også frambremsen ble etter hvert standard.

Den store depresjonen i USA på slutten av 20-tallet gjorde store utslag også innen motorsykkelbransjen. Folk kjøpte heller bil. Mange sykkelprodusenter gikk konkurs. Også for Harley-Davidson var tiden dramatisk. I 1933 solgte de bare 6000 sykler. Men de klarte seg. Det som var avgjørende var at de hadde et godt utbredt forhandlernett, samt at militær og politi brukte Harley-Davidson-syklene.

Modellene var i rask utvikling, og depresjonen gjorde at man forandret taktikk. Det hele resulterte i at syklene fikk en bedre "finish" og dermed mer iøynefallende for den potensielle kjøper. De fjernet den "army grønne" fargen, slik at syklene nå fremstod i flertonede farger. I tillegg fikk syklene skiftbare hjul, kamstyrte ventiler, aluminiumsstempler, generator for større strømmer, politiradio, rattlås osv. osv.

Suksessen på racingsbanen fortsatte gjennom hele 30-tallet, selv om det ikke ble satset like på dette. Joe Petralli satte nye fartsrekord i Daytona Beach i 1937 med en 61" V-Twin-sykkel. Han oppnådde 136,183 mph, og det er slett ikke å kimse av.

Helt siden slutten av 30-tallet hadde myndigheter gitt de amerikanske produsentene (Harley-Davidson og Indian) stadig større ordre. Da den britiske motorsykkelindustrien ble lemlestet av det tyske "Luftwaffe", forberedte de seg på en stadig økende militær produksjon.

Da krigen omsider var over, var tiden moden for å erstatte de ulike krigsmodellene med nye sivile utgaver.

Produksjonen av sivile sykler ble for fullt gjenopptatt i 1947. Nye modeller kom på markedet, f. eks, "The Panhead", "Hydra Glide" med hydrauliske støtdempere på framhjulet, og en ensylindret sykkel med et slagvolum på 125cc.

Racingssyklene fikk sin nye renessanse etter den andre verdenskrig, noe som betydde at statusen for Harley-Davidson var omtrent den samme som før i tiden; helt overlegen.

På 40-tallet overtok en nye generasjon Harleys og Davidsons. William A. Davidson døde i 1937 og Walther Harley døde i 1943. Deres bortgang var en tung bør å bære for firmaet, byen deres og Harley-Davidson-eierne, men familietradisjonen fortsatte.

Store strategiske forandringer fant sted i 1952 og 53. Forkrommede stempelringer ble nå standard på hver eneste modell.

I 1953 fant den amerikanske motorsykkelprodusenten Indian ut at det ikke var noen fremtid for deres sykler, og de trakk seg ut. Det som tidligere hadde vært et marked overøst av produsenter, bestod nå av en gigant; Harley-Davidson.

I 1957 presenterte man det som skulle bli en stor suksess, Harley-Davidson XL Sportster, supersyklenes opphav.
Sykkelen hadde 55 hestekrefter. Året etter kom en enda hvassere modell, XLCH (Competition Hot), på markedet.

I 1960 tok firmaet steget ut i verden, da man inngikk et samarbeid med en italiensk bedrift.

I 1965 ble "Duo Glide" til "Electra Glide", utstyrt med elektrisk starter og 12 volts strømforsyning (mot tidligere 6 volt).

På 60-tallet meldte tredje generasjon Harley-Davidson sin interesse. Fra å ha vært en familiebedrift i over 60 år, ble firmaet i 1965 aksjeselskap. I 1969 ble de fusjonert med American Machine and Foundry Company (AMF).

Årene med AMF innebar en rekke nye modeller (Baja 100, Roadster, Sportster, Low Rider, Electra Gilde og Super Gilde), samt en produksjonsøkning fra 14 000 sykler i året til ca. 50 000. Syttitallet ellers bød på politiske utfordringer, f.eks. stadig strengere miljømessige krav fra myndighetene. Dette var imidlertid en kilde for Harley-Davidson til teknologiske forbedringer.

Åttitallet kom og brakte med seg nye spennende modeller. Den mest markante var kanskje FLT Tour Glide-modellen, med sine 1340cc. Syklene hadde fem fir, oljesmurt kjede og vibrasjonsisolert motor. Syklene fikk tilnavnet "The King of the Highway".
Dette året var også gjenstand for introduksjonen av den beltedrevne Wide Glide-modellen (1340cc).

Perioden med AMF hadde ført til en omsetningsøkning fra ca. 49 millioner dollar til omkring 300 millioner dollar, men i 1981 bestemte man seg for å løserive seg fra nettopp AMF. Harley-Davidson ble nå privateid.

En fallende etterspørsel førte til en kampanje for å få Harley-Davidson-eierne mer engasjert i sporten å kjøre motorsykkel. Dermed ble den eneste verdensomspennende motorsykkeklubb, Harley Owners Group (H.O.G), grunnlagt (i 1983). H.O.G. hadde vesentlig innflytelse på omorganiseringen organisasjonen nå var inne i med dens fokusering på samhold og tilfredshet som eier av en Harley-Davidson. Fordelene med medlemskap og arrangementene i klubben medførte stor interesse for klubben.

I mellomtiden satset Harley-Davidson mye på videre produktforbedringer. Nye modeller, med sterkere motor (som f.eks den 1340cc store Evolution), hjalp godt på salget. Med dette tok Harley-Davidson et steg framover.

I 1987 kom en rekke nye modeller, bl. a. FXLR Low Rider, men det var ikke den største nyheten dette året. Man ønsket ikke lenger myndighetenes proteksjonisme mot japanerne, og ble registrert på New York-børsen.

Harley-Davidson hadde et bunnsolid image, og selskapet visste hvordan kundene tenkte og hvordan de skulle nås. Dette ble enda tydeligere når man så den nye Fat Boy-ens kompromissløse design. Det var en "knadd plugg" som utstrålte muskler og trygghet. Det var en ordentlig "mannesykkel".

I 1987 ble 16% av produksjonen solgt utenlands. Fire år senere var eksporten doblet, og aksjene steg og steg. 1991 viste at Harley-Davidson virkelig var på vei mot noe stort: Aksjekursen gikk bare oppover, interessen internasjonalt gikk samme veien, samtidig som resten av motorsykkelmarkedet opplevde stagnasjon. Mens Harley-Davidson bare lagde flere populære modeller. I 1993 ble det produsert en rekke populære jubileumsmodeller.

I 90-årene har etterspørselen etter Harley-Davidson både på hjemmemarkedet og på andre kontinenter alltid vært større enn produksjonen. På populære modeller har flere måtte vente årevis for å få den Harley-Davidson de ville ha.

I 1999 ble den 15 år gamle Evolution-motoren erstattet med en Twin Cam 88 (tallet 88 indikerer antall kubikktommer). Motoren ga 8-10% høyere effekt og moment enn forgjengeren.

 

 
   
© prowlers mc ©